5.2 Kulturminner og kulturmiljø
5.2.1 Lokal kulturhistorie
Forhistorisk tid og middelalder
I Fitjar kan menneskelig aktivitet og bosetning spores tilbake til steinalderen. De fleste steinalderboplassene er funnet i Fitjarøyene, med nær tilknytning til strandsonen. Fra slutten av yngre steinalder begynte gårdene i Fitjar å vokse fram, en utvikling som fortsatte i bronsealder og oppover i jernalderen. Fornminnefunnene i Fitjar kommune ligger først og fremst der de beste jordbruksforholdene er, og relativt kystnært, og spesielt den brede Fitjarbygda er funnrik. Vestsiden av Stord, som ellers er karrig og for det meste skogkledd, vider seg her ut til åpent morenelandskap mellom Fitjarviko og sørenden på Storavatnet. De forhistoriske bosetningene kan i stor grad spores gjennom de kjente synlige fornminnene i dette området. Med grunnlag i dette materialet framhever stedene Vestbøstad, Rimbareid, Prestbø, Skålavik og Fitjar seg med flest funn, og her har det trolig vært etablerte flere forhistoriske bosetninger. Funn av monumentale gravrøyser indikerer at det har vært sentrale storgårder og et maktsentrum på Fitjar allerede i bronsealder. Det arkeologiske tilfanget viser at storgården Fitjar vokste fram ytterligere som et rikdoms- og maktsenter i århundrene opp mot vikingtid. Snorre Sturlasson forteller i kongesagaene at en av Hordafylkets tre kongsgårder lå på Fitjar fra Harald Hårfagres tid. De vestlandske kongsgårdene lå alle i brede og grøderike bygder, og karakteriseres ellers av sentral beliggenhet. Fitjar ligger nært opp til datidens viktigste kommunikasjonslinje - Nordvegen, den gamle skipsleia innaskjærs oppover langs vestlandskysten.
Nyere tid
Som ellers i landet, var gården fortsatt den viktigste sosiale organisasjons- og økonomiske produksjonsenhet i Fitjar helt fram til 1900-tallet. Fiske var et viktig supplement til gårdsbruket, som ellers på Vestlandet. Fitjarfjellet har i nyere tid vært en viktig økonomisk ressurs som beitemark for sau, hest og ungdyr. Heiene her har vært felleseie og ikke inngått i bruksdelingen. På 1600-tallet vokste det fram sekundære næringsformer langs de gamle skipsleiene i Sunnhordland, som enkelte handelssteder, gjestgiverier og sagbruk. Et av disse handels- og gjestgiverstedene lå på Færøysund, atskilt fra Stordøya av et smalt sund. På 1700- og tidlig 1800tall ble det imidlertid ikke drevet handel her, da det kun var tinglyst kongelig privilegie-brev for gjestgivervirksomheten.
Mange gårder i Fitjar og Stord lå øde i senmiddelalderen på grunn av svartedauden. På de største og beste gårdene har det stort sett vært kontinuerlig bosetting, men på vestsiden var det øde mellom Valvatna og Rydland, på østsiden mellom Vistvika og Agdestein. I Fitjar kan matriklene tyde på at de fleste navnegårdene var i drift igjen i løpet av slutten av 1500-tallet.
5.2.2 Kulturminner i planområdet
Automatisk fredete kulturminner
Innenfor planområdet er det ikke registrert noen automatisk fredete kulturminner, og potensialet for tidligere ikke registrerte automatisk fredete kulturminner her vurderes som begrenset.
Nyere kulturminner
Utmarksbeite, seter- og stølsdrift
Den viktigste økonomiske bruken av Fitjarfjellene i nyere tid knytter seg til beite, og dette har gitt opphav til flere stedsnavn i området. Fitjarfjellene har vært benyttet som beiteområde og til støling i flere hundre år, men det er likevel få synlige kulturminner innenfor planområdet som knytter seg til denne tradisjonen. Heienes nærhet til bygda har trolig vært en viktig grunn til at det tilsynelatende har vært etablert få seter- eller stølsbygninger i Fitjarfjellene. Det har derfor vært mer naturlig å gå til og fra daglig enn å bruke ressurser på å sette opp buer og oppholde seg der over lengre tid. Det har likevel vært vanlig å kalle faste melkeplasser knyttet til stølsdriften i utmarka for ”sæter”. Sæterbudalen, Fitjarsæter og Rimbareidsætre i planområdet er eksempel på slike navn. Fitjarsæteren er det ennå tufter etter i planområdet (se figur 5.11). Ved nordenden av Svartavatnet ligger det et ellers driftsanlegg knyttet til Rimbareidsæteren. Anlegget kalles et smalatøkje, og her samlet brukene på Rimbareid sauene når de skulle klippes på forsommeren.
Beretningen om Fitjar herreds økonomiske tilstand i 1876 - 1880 forteller at sæterbruk ikke finnes, og at antallet sauer på beite er sterkt avtakende. Det har derfor trolig ikke vært setervirksomhet i heiene her på godt over hundre år. Tuftene ved Fitjarsæter er likevel sannsynligvis ikke eldre enn fra 17-1800-tallet, både fordi de er forholdsvis lite utraste og overgrodde, samt at de aller fleste slike tufter som fremdeles står mange steder er fra denne tiden, da seter- og stølsdriften var på sitt mest intensive.
Ferdselsveier
Over heia, fra Hovland til Fitjar, går det en gammel ferdselsvei, kalt Kyrkjeveien. Ferdselsveien har fått navnet da den ble brukt som rute til og fra kirka på Fitjar av folk på Strando, grenda på østsiden av øya fra Engevik til Eide. Denne ferdselen har sannsynligvis røtter tilbake til middelalderen. Mellom Lomatjødno og Kyrkjevatn krysser Kyrkjevegen en annen gammel ferdselsvei; Buvegen. Dette er en gammel driftevei som går fra gården Sandvik nord på øya og fram til området ved Kyrkjevegen, omtrent midtveis mellom Lomatjørna og Kyrkjevatnet. Mens Kyrkjevegen i dag er godt merket og ser ut til å være mye brukt som tursti, er Buvegen imidlertid vanskeligere å følge, og er stedvis nesten gjengrodd.
Gammel stem og stedsnavn knyttet til kverning
På vestsiden av Løkjen, der bekken renner ut, ligger det en gammel steinstem som sannsynligvis stammer fra 16- 1700-tallet. Løkjen var tidligere vannbasseng for to kverner og ei stampe i Årskog.
Torvspading
I Fitjarfjellene er det mange myrer, og i mellomkrigstiden ble det anlagt flere løpestrenger for å transportere torv ned til bygdene. Det foreligger ikke oversikt over hvilke myrer som ble benyttet til torvuttak.
Varder
I planområdet er det nyere tids varder på Beinatjørnsvarden og Handfjellsåto. Det finnes kilder som indikerer at Beinatjørnsvarden kan ha inngått som et vetefjell, dvs. et varslingsfjell, i eldre tider.
Krigsminner
På toppen av Landasåtene ble det anlagt en radar- og radiolinkstasjon av tyskerne under krigen. Hytta som står her i dag er boligdelen av denne stasjonen, mens resten er revet. På Landasåtene er det ellers rester etter flere anlegg, deriblant en oppmurt mg-stilling.
5.2.3 Problemstillinger
Etablering av vindmølleparker vil kunne gi minst tre type virkninger for kulturminner og kulturmiljø:
- Direkte terrenginngrep som gir fysiske skader eller fjerner et kulturminne. Dette vil direkte redusere verdien av objektet.
- Landskapsmessige virkninger i omgivelsene for kulturminnene som påvirker den historisk-kulturelle sammenheng kulturminnene må ses i. Kan ha betydning for verdien av kulturminnene/miljøet.
- Landskapsmessige virkninger som påvirker opplevelsen av kulturminnene/kulturmiljøet, men som ikke nødvendigvis bryter med den historisk-kulturelle sammenheng. Slike virkninger på opplevelsen av kulturminnene vil normalt ha liten betydning for den historiske verdien av kulturminnene/miljøet.
5.2.4 Konsekvenser
Utbyggingen av vindparken vil ikke berøre kjente automatisk fredete kulturminner.
Interne veier i mølleparken vil direkte berøre både Kyrkjeveien og Buveien ved to punkter, og noen få møller vil også bli plassert like i nærheten av disse ferdselsveiene. Den historiske verdien av ferdselsveiene vil bli marginalt berørt.
Ingen andre viktige kulturminner i planområdet vil bli direkte berørt. Beinatjørnsvarden vil som et eventuelt vetepunkt bli påvirket gjennom endringer av omgivelsene. Det samme gjelder krigsminnene ved Landasåtene, der inngrepene vil påvirke opplevelsen av dette kulturminnet.
En utbygging av vindparken vil ha liten visuell virkning på opplevelsesverdien av registrerte fornminner nede i bygda, grunnet stor avstand og til dels liten synlighet av møllene ved flere av kulturminnene. Mølleparken vil stort sett oppfattes i et fjerntliggende bakgrunnslandskap som stort sett ikke bryter med den sammenheng som kulturminnene må ses i.
Det samlede virkningsomfanget for kulturminner vurderes som liten/middels (0/-), med tilsvarende konsekvens.
5.2.5 Avbøtende tiltak
Anleggsveien vil ligge ca 100 m fra de gamle grunnmurene til Fitjarseteren, men veien vil ikke være synlig fra grunnmurene. Avbøtende tiltak vurderes derfor som lite aktuelt. Slik planene nå er utformet vil det være vanskelig å unngå at Buveien og Kyrkjeveien krysses av interne veier i mølleparken.